Verdens sentrum ligger på venstresida

Røde kreasjoner og andre ting som kommer ut av verdens sentrum

Archive for the ‘Litteratur’ Category

Dedikert til meg

Posted by Sigurd den februar 18, 2008

Jeg prøver meg litt på noen gamle tekster om Venezia for tiden. Men jeg kommer meg aldri inn i teksten, for jeg blir alltid så oppslukt av tilegnelsene i starten av bøkene. I likhet med Prinsen av Machiavelli som jeg har lest, og Don Quijote, som jeg har lest litt av, så begynner boken jeg leser nå: «The Commonwalth and Gouernment of Venice» fra 1599 med en superlativdominert tilegnelse. Men her er det i tillegg til en engelsk «Lady», så da tar det av. Man skulle aldri ha trodd at den er skrevet av en kirkens mann, kardinal Galʃer Contareno.

Jeg gir dere førstesiden. …tre setninger.

To the right Honourable and moʃt Vertuous Lady, the Lady Anne, Counteʃʃe of Warwicke.

I am accuʃed of preʃumption (right excellent Lady) by this noble Commonwealth which I heere preʃent unto you, who gloriuʃly ʃhining in the cleere knowledge of her incomparable worthineʃʃe, doth like a beautifull virgine, that ʃeeing her faire picture foulely handled of an vnskilfull painter, bluʃh at the view of her wronged beauty, and reproeth me for hauing with ʃuch feeble forves ʃo farre preʃumed in the deʃcription of her rich and royal hiʃtory; a matter which the rareʃt forraine ʃpirites of our time haue by their learned pens ʃo highly enobled with ʃuch excellent art & ornaments: ʃhe wel knoweth the cleernes of your iudgement, and therfore feareth bearing the burthen and blemiʃhes of ʃo great a weakeneʃʃ to approch the rayes of a cenʃure ʃo vndecieueable and abʃolute.

I haue no ʃhield nor excuʃe to oppoʃe againʃt this iuft imputation, but onely the defence of your Ladiʃhippes fauours, who though by former experience knowing my vnfitneʃʃe for ʃuch a worke, did neuertheleʃʃ impoʃe this taske vpon me.

Dere skjønner sikkert nå at s-er er ʃ med mindre de er på slutten av et ord og at u-er i starten av et ord skrives v. …Det er heldigvis etter at den gotiske skriften hadde fått trykk-bokstaver. Hadde jeg fått dette i skrevet gotisk hadde jeg nok brukt flere timer på å tolke en slik tilegnelse.

Men uansett. Jeg vet at vi er litt mer effektiv enn dette i våre dager. Men jeg tror selvtillitten min hadde gått i taket hvis hver eneste sms jeg mottar hadde startet med 400-500 ord om hvor spesiell, pen og fantastisk jeg er, og hvor uverdig sms-senderen er som sender meg denne beskjeden.

Å ytterst nådige Sigurd, du ærverdige høybårenhet og høyst enestående kuppel av kunnskap og skjønnhet, måtte min uverdige og ærbødige forespørsel finne gjenklang i Deres uendelige barmhjertighet; prty ton8?

Party it is…

Picture not related

Advertisements

Posted in Blogging, Litteratur, Livet, Skole | 3 Comments »

Kerravin i bokhandelen

Posted by Sigurd den november 29, 2007

Av og til blir jeg inspirert til å skrive skjønnlitteratur. Jeg er kanskje ikke Esquil på dette området, men det er kanskje mer noe jeg gjør for min egen del enn for noen andre. Jeg har skrevet en introduksjon til universet jeg skriver i tidligere, og du kan kanskje begynne med å lese den før du leser denne. Jeg har i tillegg en del kapittel om selve storyen, (som i hovedsak skjer i dvergemafiaen i Aswan) på PCen i Tromsø. Inspirasjonen kom etter at jeg oppdaget at NaNoWrMo går mot slutten, og jeg har glemt å hive meg med… igjen. Det er vel tre-fire år siden sist jeg var med, men jeg tror jeg fikk mye ut av det den gangen.

Trident - Advokatpraksis og rådgivning

Bokhandelen

 

Det er ikke vind i indre Aswan. De frodige åsene på vestkanten av byen blokkerer for den vinden som trenger inn i Aswanbukta, og de gråbrune ghettoblokkene i øst er plassert så tett i tett at det som finnes av fralandsvind aldri når langt inn i de krunglete gatene. Resultatet er at mesteparten av byen alltid er dekket av et lag med grått støvlag. Selv om helsemyndighetenes i årtier har advart alvestyret om svevestøvets herjinger, virker det som om problemstillingen aldri har nådd politisk prioritet i konkurranse med økende gjengvold, terrortrusler, motorveiutbygginger og nedskjæringer.

I de skyskraperfylte business-strøket litt nord for det umiddelbare sentrum av metropolen er ikke situasjonen like ille. Når det politiske svikter, tar de korporative elementet over. Vindusvaskere og vaktmestere som subbet seg til til jobb var det eneste aktiviteten i gatene så tidlig på morgenen i dette strøket, og alle hadde den samme logoen av «Venti Rengjøring og Vedlikehold A/S» printet inn på overallene. Men selv ikke den jevne duringen av en passerende veivaskendebil som varslet en våknende storby fikk Kerravin til å løfte blikket fra boka, der han satt på sin faste stol ved vinduet i Bokhandelen.

Bokhandelen. Denne lille, slitne, magiske, toetasjede trebygningen, som bare noen få utvalgte kunne se, virket underlig sammenklemt mellom to bygninger på rundt 15 etasjer. De ble allikevel dverget av den grandiose Tridentbygningen som lå på andre siden av gata. Kerravin kunne ikke huske at det stod noen stoler her første gang han, Ludolf og Joshua ble tilkalt hit, men Bokhandelen hadde en egen evne til å inneholde akkurat det man trengte. Han hadde sluttet å sette spørsmålstegn ved Bohandelens magi. Faktisk hadde han begynt å eksperimentere litt selv, slik som å strekke ut armen i lufta når han var tørst, for å gripe rundt en brusboks. Men han var alltid like tørst når han endelig gikk ut av bygningen. Hvis det var noen han hadde lært i månedene siden Bokhandelen hadde trukket han til seg var det at denne illusjonen vanskelig kunne bli brukt til materiell berikelse, men den hadde enorm verdi som kunnskapberikelse.

Kerravin hadde aldri vært noe glad i bøker før i de siste månedene. Før han hadde blitt hentet til Trident hadde det virket som om all informasjon kunne finnes med noen «enkle» tastetrykk på PCen. Fra skjønnlitteratur og musikk til hemmeligstemplede statlige og kommunale dokumenter. Men Bokhandelen og «Bokhandleren» Gwin Ap-Nud hadde snudd opp ned på den tankegangen. Han hadde sittet hele natten og lest i en svær lærbunned blokk av en bok, som han tilfeldig hadde trukket ut av en av de bokhyllene som strakk seg uendelig langt inn i bygningen. Tittelen var «En Håndbok til Gudelig Asendasjon i Det Andre Tidsverv» Selv ikke Kerravins nå avdøde bestefar, som var født for mer enn 700 år siden kunne fortelle noe om Det Andre Tidsverv i mer enn melodiøse alviske familiesagn. Forfatternavnet var uleselig, men selv om boka var skrevet på et spåk han aldri hadde sett før, kunne han lese boka må uvant letthet. Han hadde sluttet å stille spørsmålstegn.

Han hadde akkurat begynt på det siste kapittelet da et brak brutalt rev han vekk fra den litterære transen. Disken som stod bare 15 fot unna eksploderte i et brak av støv, trespon og pinneved. Gjennom det svevende støvet så han en liten, nylig ankommet skikkelse som akket seg der han lå i midten av det ødelagte bordet. Kerravin sprang til for å hjelpe. Gwin Ap-Nud hadde vært borte i nesten tre uker, og før han forsvant hadde han bare mumlet noe om ondskap og profetier og andre verdener på en måte som bare en halv-gud med alt for mye ansvar på skuldrene klarer å gjøre. Nå så han ut som om han hadde møtt på denne ondskapen. Blod rant fra flere sår i ansiktet og bakhodet, og klærne var delvis brent av og viste flere kuttskader på i den mørkebrune huden til den tynne gnomen. Et stort kjøttstykke var borte fra det høyre låret, og det så ut som det var bitemerker som omga de. Øynene var lukket og han pustet tungt og surklete mens det så ut som han prøvde å komme seg etter en episk kamp mot døden.

-Gwin? Utbrøt Kerravin, med en sprakende stemme, mens han lamslått stirret ned på den sårede Bokhandleren. Gnomen sperret sjokkert opp øynene, og med ett var disken som den alltid hadde vært og Gwin stod uskadet på et platå lengre opp i butikken med et krigersk og stresset uttrykk i ansiktet. Kerravin kikket forskrekket opp mot han og småsnublet et steg bakover. «Å, det er deg. …Selvfølgelig er det deg.» Kom det fra Gwin, mens det så ut som om hele holdningen hans tok seg sammen til å bli avslappede, men kommanderende Bokhandleren Kerravin hadde lært å kjenne. «Men… hva? eh.. hvordan?!?», den normalt så fattede ungdommelige alven kikket fortsatt sjokkert opp på Gwin.

«Slapp av, Kerravin. Du så meg uten illusjonene, og som du sikkert skjønte så jeg tapte jeg denne kampen, men krigen er fortsatt ikke over. Ikke bekymre deg over meg, min tid er ikke over enda, men jeg kommer nok til å holde meg i dette fristedet i en stund fremover.» Kerravin var fortsatt oppspilt, og kjente forsiktig på den tykke eikedisken, som virket like solid som før Gwin ankom.

Gwin så seg rundt, fra den oppslåtte boka ved vinduet, til den solide, utskårne bestefarklokka som tikket taktfast ved den ene veggen, og over til kalenderen som hang ved siden av. «Har det virkelig bare gått 24 dager…» mumlet han, mens han begynte å vandre rundt med sin merkelig raske gange på sine stutte ben. Det så ut som en tanke slo ned i han igjen, og blikket returnerte til den fortsatt lamslåtte alven. Plutselig satt Gwin henslengt på en høy eikestol bak disken og så på Kerravin med sitt sedvanlige lure smil. «Så, jeg ser du har benyttet deg av biblioteket slik jeg anbefalte. Jeg gleder meg å se den progresjonen du og de andre har gjort mens jeg har vært borte.» Etter et lite øyeblikk med stillhet tok Kerravin seg endelig sammen, og ble igjen den lydige studenten til den en meter lavere gnomen med de vidunderlige kreftene og den magiske allvitenheten. Tankene vandret litt og han lurte på om Ludolf hadde hatt noen annen progresjon en en økt midje etter å ha grodd fast foran TV-en i leiligheten sin mens han har tyllet i seg øl de siste ukene. Før han fant et ordentlig svar fortsatte Gwin Ap-Nud i sitt raske tempo. «Det er helt greit at du sitter her og lærer om fordoms tider…» Gwin nikket mot den åpne boka i vinduskarmen, «men du vet hva jeg har sagt. Du må ikke forsømme arbeidet i Trident for denne disse bøkenes skyld, du må leve i nuet. Der ute.» Han pekte ut vinduet. «Du er en viktig brikke i denne verdenens fremtid, det har jeg fortalt deg, men du kjenner til avtalen. Foreldrene dine lot deg kun jobbe i Trident, dersom det ikke gikk ut over skolearbeidet. Jeg kan kanskje lenke demoner til andre verdener og gjøre ting du enda ikke kan begripe, men å argumentere mot overbeskyttende foreldre er og vil alltid forbli utenfor min jurisdiksjon.» Gwins ord skylte over Kerravin, og det gikk endelig opp for han også hva klokka var. 40 minutter til historietime, på alve-akademiet på andre siden av byen. Han fikk det plutselig travelt, og var til å springe på dør. Han stoppet opp med hånden på dørklinka og kikket seg tilbake for å forsikre seg om at Gwin faktisk var i orden. Men Gwin var borte. Men fra lengre inne i de uendelige hyllene av bøker hørte han en siste formaning fra Gwin. «Få samlet de andre utvalgte og returner i kveld klokka 9. Det er noe dere må gjøre noe for meg.» Kerravin nikket til svar før han småsprang ut døra, og over veien til Tridents garasjeanlegg der han hadde parkert mopeden dagen i forveien. Han nikket en kort hilsen til den av de identiske halv-orkiske trillingene som satt og så på nyhetene på TV-en i vaktbua utenfor området, mens han skrudde på mobiltelefonen og personsøkeren som alltid slo seg av når han gikk inn i Bokhandelen. Et halvt minutt senere suste han ut på den nykostede veien, og føyk nedover veien i retning vest med en fart og lyd som hintet kraftig til at mopeden nok var trimmet godt over kravene.

På skjermen i vaktbua var en pen, halv-alvisk dame i mid-300-årene med smilerynker og bleket hår. Hun rapporterte om nye arrestasjoner i byens beryktede dvergemafia.

Posted in Litteratur, Trident | 3 Comments »

Tridentintroduksjon

Posted by Sigurd den oktober 31, 2006

Det kuleste med en blogg e at man kan legge ut akkurat ka man vil, om det e i dagbokform, politikk eller tullball.
På videregående hadde æ en rollespillkarakter i en rollespillgruppe i en rollespillgruppe som æ aldri klarer å legge helt fra meg. Karakteren heter Perry Amadeus Raphael Boney aka. Ludolf, og e en irriterende «fantasy»-dverg i en moderne setting. Æ kommer nok til å skrive mer om han og gruppas fantastiske liv, og litt om de små skjønnlitterære påfunnene æ kommer opp med rundt gruppa og Ludolfs familie. Her e en kort introduksjon som æ skrev for 2 år siden:

Æ hadde mange andre historier på et forum som døde, men æ kan alltids finne på flere etter hvert…

Mr. Venti

Regnet hamret mot panoramavinduet i toppsuiten av det 34 etasjes høye Trident-komplekset. Det lysende skiltet: «Trident – Advokatpraksis og rådgivning» gav et diffust gjenskinn i vannflaten som dekket asfalten 200 fot under den slavisk luksuriøse leiligheten og kontoret til eieren og styreformannen Len Venti. Mr. Venti selv rettet på det gullstripede slipset hans og tørket vekk svetten fra issen med et lommetørkle av silke. Mørke skyer dekket himmelen i alle retninger og regelrett spylte metropolet Aswan med våt vrede.
Mr. Venti snudde seg sakte vekk fra vinduet og stirret på de andre i rommet med et langt, anklagende blikk. Det var en salig blanding personligheter av flere forskjellige raser som fylte fløyelssofaen og lærstolene i hans kontordelen av leilighet. De fylte alle hver sin rolle i spesialstyrken han hadde opprette for å skape litt lov og orden i dette halvveis lovløse metropoliset av en by.
-Så dere sier at dere er ansvarlig for dette overnaturlige regnværet har truet med å drukne hele byen den siste uka?!? Spørsmålet fra Venti var i en behersket tone, men det underliggende frustrasjonen i stemmen og fargen i Ventis ansikt viste at han var alt annet enn fornøyd med sine ansatte.
Den lekre dresskledde gnomen Mia, lente seg lengre frem i skinnstolen, tok de stutte beina i kors og tok på seg det offensive ansiktsutrykket hun var så kjent for i media. -Vel, for det første var de jo ingen av oss her i rommet som aktiviserte regnstokken, det var den overløperen Asad. Hvor hentet du han fra egentlig? En enkelt personlighetstest hos personalet i 13 etasje ville vist at han er av den typen som ville forråde Trident ved første anledning for litt profitt.
Det innesperrede sinnet i mr. Venti boblet nå helt i overflaten. Han hadde hentet inn den organiserte, intelligente stjerneadvokaten Mia for å kunne holde denne ustyrlige gruppa litt i nakken, og for å kunne holde seg bedre oppdatert på fremgangsmåtene deres. På de 4 månedene siden han hadde satt i gang den hemmelige Tridentfinansierte anti-terrorgruppa hadde be brukt mer ressurser en mr. Venti hadde busjettert for ett år. For ikke å snakke om de utallige trådene han måtte trekke i hos det egosentriske alvedominerte bystyret for å holde søkelyset vekk fra konsernet da det brøt ut religiøs krig og påfølgende unntakstilstand i Halflingtown. Gruppa hadde fått i oppdrag å forhindre at dette ville skje, men hadde visst rotet det enda mer til. Og nå hadde visst tilogmed Mia skiftet lojalitet, og bestemt seg for å holde han i mørket.
Mr. Venti var overbevist over at de skjulte noe for han. Blikket gikk sakte fra ansikt til ansikt, og nærmest forventet at noen skulle lyse av skyldighet. Blikket stoppet en stund på fjeset til Joshua, den eneste som stod, rakrygget og stiv. Den 2.10 meter høye ex-bokseren som drev et barnehjem i slummen ved siden av å jobbe for Trident var et menneske som aldri kunne lyge. Men i tillegg til jernnever, hadde han dessverre også et jernansikt som aldri viste hva han mente, i tillegg til en fantastisk evne til å vri på sannheten hvis han ble spurt om noe. Venti ville ikke fått noe ut av han.
Mr Venti tørket svette fra pannen igjen. -Tilbake til saken. Dere fikk tak i en sekk med saker som radierte magi lang vei, ikke sant?… Styrelederens blikk falt på det 90 år gamle alviske genibarnet Kerravin, som langsomt kikket opp fra laptopen som nesten til enhver tid opptok en betydelig del av konsentrasjonen hans og nikket rolig. -Vet dere hvordan man får stoppet regnværet?!? Det er et under at ingen liv har gått tapt enda. Hele byen har kjelleren full av vann, det er båter i gatene, og i Halflingtown har 3000 blitt evakuert! Noe må gjøres!
Kerravin hadde nettopp blitt fanget opp av Tridents avdeling for mottakere av unaturlig energi. (MUE) Kerravin kunne ikke akkurat betegnes som snakkesalig, men bak det bleke barneansiktet skulte det seg et geni som mr. Venti ikke hadde sett maken til. Kerravin kunne hente finne informasjon som ikke engang «Alverådet», eller etterretningen hadde tilgang på det. Hvis man skulle ha svar på noe var det Kerravin man snudde seg til. Men det var ikke Kerravin som svarte, på spørsmålet. Det var hans strake motsetning, dvergen Ludolf.
-Asså, det e jo bare å snuse i et par skitne kroka og finne frem til kor Asad har gjømt den skitne rævva si, be han stikke fingern i jorda og øret og ta fra han nedbørspinnen og «shake» den litt igjen, så stikk vel sola sæ frem igjen og vi redde dagen.
I rettsalen var mr. Ventis blikk nok til å få vitner til å plapre som gamle damer og skyldige til å gjøre på seg. Dette blikket sto nå i den 1,20 meter høye dvergen som satt i sofaen med de skitne joggeskoene på krystallbordet til 300.000,- Men blikket hadde ingen påvirkning.
-Er du klar over hvorfor jeg hentet inn Asad til gruppa!? Mr. Ventis stemme tordnet over gruppa. Asad er en akrobat og en mestertyv som kunne ha gjemt seg i skyggen av en flue. Hvordan har du tenkt å spore han opp? Sitte på den beryktede «rævva» di og se surfe gjennom kanalene på TV for å se om du kanskje får noen spor fra annorektiske såpeoperatryner? Det var hakket før mr. Venti frådet. Ludolf skulle til å komme med en rask kontring men, Joshua stålnever klemte han i skuldra så han glemte hva han skulle si.
-Kom dere ut, alle sammen! Jeg trenger å tenke…
Mr. Venti stod ved vinduet og stirret ut i høljregnet, mens de andre luntet slukøret ut av den overdådige suiten hans. Tankene gikk til gruppa. Hvordan hadde det seg at denne gjengen klarte oppdrag som Tridents andre spesialgrupper mislyktes… Kerravin var et geni, men han var som et fjorten-årig menneske mentalt. Mia var Tridents stjerneadvokat, men hadde ingen forutsetninger for å være med i en slik gruppe. Joshua var som han selv sa det «flink med hendene», men var jo dum som et brød. Asad hadde stukket av. Ludolf… vel, han var sønn byens mafiaboss og skulle egentlig bare jobbe som informant, men han tok seg til rette og gjør mye ut av seg. I tillegg var det de tre som ikke hadde dukket opp i dag. Hvor var de? Venti fisket opp den forgylte mobilen fra brystlomma av dressen, men ingen meldinger var mottatt. Han slapp den ned igjen. Det lyste opp et lynnedslag på andre siden av byen. De siste Venti tenkte før han gikk tilbake til skrivebordet og stabelen av papirarbeid var:
-De har klart de utroligste ting før. Jeg må dessverre bare håpe de klarer det igjen…








Posted in Litteratur, Trident | 3 Comments »