Verdens sentrum ligger på venstresida

Røde kreasjoner og andre ting som kommer ut av verdens sentrum

Kerravin i bokhandelen

Posted by Sigurd den november 29, 2007

Av og til blir jeg inspirert til å skrive skjønnlitteratur. Jeg er kanskje ikke Esquil på dette området, men det er kanskje mer noe jeg gjør for min egen del enn for noen andre. Jeg har skrevet en introduksjon til universet jeg skriver i tidligere, og du kan kanskje begynne med å lese den før du leser denne. Jeg har i tillegg en del kapittel om selve storyen, (som i hovedsak skjer i dvergemafiaen i Aswan) på PCen i Tromsø. Inspirasjonen kom etter at jeg oppdaget at NaNoWrMo går mot slutten, og jeg har glemt å hive meg med… igjen. Det er vel tre-fire år siden sist jeg var med, men jeg tror jeg fikk mye ut av det den gangen.

Trident - Advokatpraksis og rådgivning

Bokhandelen

 

Det er ikke vind i indre Aswan. De frodige åsene på vestkanten av byen blokkerer for den vinden som trenger inn i Aswanbukta, og de gråbrune ghettoblokkene i øst er plassert så tett i tett at det som finnes av fralandsvind aldri når langt inn i de krunglete gatene. Resultatet er at mesteparten av byen alltid er dekket av et lag med grått støvlag. Selv om helsemyndighetenes i årtier har advart alvestyret om svevestøvets herjinger, virker det som om problemstillingen aldri har nådd politisk prioritet i konkurranse med økende gjengvold, terrortrusler, motorveiutbygginger og nedskjæringer.

I de skyskraperfylte business-strøket litt nord for det umiddelbare sentrum av metropolen er ikke situasjonen like ille. Når det politiske svikter, tar de korporative elementet over. Vindusvaskere og vaktmestere som subbet seg til til jobb var det eneste aktiviteten i gatene så tidlig på morgenen i dette strøket, og alle hadde den samme logoen av «Venti Rengjøring og Vedlikehold A/S» printet inn på overallene. Men selv ikke den jevne duringen av en passerende veivaskendebil som varslet en våknende storby fikk Kerravin til å løfte blikket fra boka, der han satt på sin faste stol ved vinduet i Bokhandelen.

Bokhandelen. Denne lille, slitne, magiske, toetasjede trebygningen, som bare noen få utvalgte kunne se, virket underlig sammenklemt mellom to bygninger på rundt 15 etasjer. De ble allikevel dverget av den grandiose Tridentbygningen som lå på andre siden av gata. Kerravin kunne ikke huske at det stod noen stoler her første gang han, Ludolf og Joshua ble tilkalt hit, men Bokhandelen hadde en egen evne til å inneholde akkurat det man trengte. Han hadde sluttet å sette spørsmålstegn ved Bohandelens magi. Faktisk hadde han begynt å eksperimentere litt selv, slik som å strekke ut armen i lufta når han var tørst, for å gripe rundt en brusboks. Men han var alltid like tørst når han endelig gikk ut av bygningen. Hvis det var noen han hadde lært i månedene siden Bokhandelen hadde trukket han til seg var det at denne illusjonen vanskelig kunne bli brukt til materiell berikelse, men den hadde enorm verdi som kunnskapberikelse.

Kerravin hadde aldri vært noe glad i bøker før i de siste månedene. Før han hadde blitt hentet til Trident hadde det virket som om all informasjon kunne finnes med noen «enkle» tastetrykk på PCen. Fra skjønnlitteratur og musikk til hemmeligstemplede statlige og kommunale dokumenter. Men Bokhandelen og «Bokhandleren» Gwin Ap-Nud hadde snudd opp ned på den tankegangen. Han hadde sittet hele natten og lest i en svær lærbunned blokk av en bok, som han tilfeldig hadde trukket ut av en av de bokhyllene som strakk seg uendelig langt inn i bygningen. Tittelen var «En Håndbok til Gudelig Asendasjon i Det Andre Tidsverv» Selv ikke Kerravins nå avdøde bestefar, som var født for mer enn 700 år siden kunne fortelle noe om Det Andre Tidsverv i mer enn melodiøse alviske familiesagn. Forfatternavnet var uleselig, men selv om boka var skrevet på et spåk han aldri hadde sett før, kunne han lese boka må uvant letthet. Han hadde sluttet å stille spørsmålstegn.

Han hadde akkurat begynt på det siste kapittelet da et brak brutalt rev han vekk fra den litterære transen. Disken som stod bare 15 fot unna eksploderte i et brak av støv, trespon og pinneved. Gjennom det svevende støvet så han en liten, nylig ankommet skikkelse som akket seg der han lå i midten av det ødelagte bordet. Kerravin sprang til for å hjelpe. Gwin Ap-Nud hadde vært borte i nesten tre uker, og før han forsvant hadde han bare mumlet noe om ondskap og profetier og andre verdener på en måte som bare en halv-gud med alt for mye ansvar på skuldrene klarer å gjøre. Nå så han ut som om han hadde møtt på denne ondskapen. Blod rant fra flere sår i ansiktet og bakhodet, og klærne var delvis brent av og viste flere kuttskader på i den mørkebrune huden til den tynne gnomen. Et stort kjøttstykke var borte fra det høyre låret, og det så ut som det var bitemerker som omga de. Øynene var lukket og han pustet tungt og surklete mens det så ut som han prøvde å komme seg etter en episk kamp mot døden.

-Gwin? Utbrøt Kerravin, med en sprakende stemme, mens han lamslått stirret ned på den sårede Bokhandleren. Gnomen sperret sjokkert opp øynene, og med ett var disken som den alltid hadde vært og Gwin stod uskadet på et platå lengre opp i butikken med et krigersk og stresset uttrykk i ansiktet. Kerravin kikket forskrekket opp mot han og småsnublet et steg bakover. «Å, det er deg. …Selvfølgelig er det deg.» Kom det fra Gwin, mens det så ut som om hele holdningen hans tok seg sammen til å bli avslappede, men kommanderende Bokhandleren Kerravin hadde lært å kjenne. «Men… hva? eh.. hvordan?!?», den normalt så fattede ungdommelige alven kikket fortsatt sjokkert opp på Gwin.

«Slapp av, Kerravin. Du så meg uten illusjonene, og som du sikkert skjønte så jeg tapte jeg denne kampen, men krigen er fortsatt ikke over. Ikke bekymre deg over meg, min tid er ikke over enda, men jeg kommer nok til å holde meg i dette fristedet i en stund fremover.» Kerravin var fortsatt oppspilt, og kjente forsiktig på den tykke eikedisken, som virket like solid som før Gwin ankom.

Gwin så seg rundt, fra den oppslåtte boka ved vinduet, til den solide, utskårne bestefarklokka som tikket taktfast ved den ene veggen, og over til kalenderen som hang ved siden av. «Har det virkelig bare gått 24 dager…» mumlet han, mens han begynte å vandre rundt med sin merkelig raske gange på sine stutte ben. Det så ut som en tanke slo ned i han igjen, og blikket returnerte til den fortsatt lamslåtte alven. Plutselig satt Gwin henslengt på en høy eikestol bak disken og så på Kerravin med sitt sedvanlige lure smil. «Så, jeg ser du har benyttet deg av biblioteket slik jeg anbefalte. Jeg gleder meg å se den progresjonen du og de andre har gjort mens jeg har vært borte.» Etter et lite øyeblikk med stillhet tok Kerravin seg endelig sammen, og ble igjen den lydige studenten til den en meter lavere gnomen med de vidunderlige kreftene og den magiske allvitenheten. Tankene vandret litt og han lurte på om Ludolf hadde hatt noen annen progresjon en en økt midje etter å ha grodd fast foran TV-en i leiligheten sin mens han har tyllet i seg øl de siste ukene. Før han fant et ordentlig svar fortsatte Gwin Ap-Nud i sitt raske tempo. «Det er helt greit at du sitter her og lærer om fordoms tider…» Gwin nikket mot den åpne boka i vinduskarmen, «men du vet hva jeg har sagt. Du må ikke forsømme arbeidet i Trident for denne disse bøkenes skyld, du må leve i nuet. Der ute.» Han pekte ut vinduet. «Du er en viktig brikke i denne verdenens fremtid, det har jeg fortalt deg, men du kjenner til avtalen. Foreldrene dine lot deg kun jobbe i Trident, dersom det ikke gikk ut over skolearbeidet. Jeg kan kanskje lenke demoner til andre verdener og gjøre ting du enda ikke kan begripe, men å argumentere mot overbeskyttende foreldre er og vil alltid forbli utenfor min jurisdiksjon.» Gwins ord skylte over Kerravin, og det gikk endelig opp for han også hva klokka var. 40 minutter til historietime, på alve-akademiet på andre siden av byen. Han fikk det plutselig travelt, og var til å springe på dør. Han stoppet opp med hånden på dørklinka og kikket seg tilbake for å forsikre seg om at Gwin faktisk var i orden. Men Gwin var borte. Men fra lengre inne i de uendelige hyllene av bøker hørte han en siste formaning fra Gwin. «Få samlet de andre utvalgte og returner i kveld klokka 9. Det er noe dere må gjøre noe for meg.» Kerravin nikket til svar før han småsprang ut døra, og over veien til Tridents garasjeanlegg der han hadde parkert mopeden dagen i forveien. Han nikket en kort hilsen til den av de identiske halv-orkiske trillingene som satt og så på nyhetene på TV-en i vaktbua utenfor området, mens han skrudde på mobiltelefonen og personsøkeren som alltid slo seg av når han gikk inn i Bokhandelen. Et halvt minutt senere suste han ut på den nykostede veien, og føyk nedover veien i retning vest med en fart og lyd som hintet kraftig til at mopeden nok var trimmet godt over kravene.

På skjermen i vaktbua var en pen, halv-alvisk dame i mid-300-årene med smilerynker og bleket hår. Hun rapporterte om nye arrestasjoner i byens beryktede dvergemafia.

Advertisements

3 kommentar to “Kerravin i bokhandelen”

  1. hvahunsa said

    Du skriver jo utvilsomt godt. Sånn historievise er jeg dønn kjedelig, for jeg leser ikke fantasy, men språket har du grep om.

    Egentlig skulle jeg bare innom og si at det blir så lekkert på høyrestolpen i bloggen min når du er innom. Rødt og fint 🙂

  2. Avil said

    Fantasy! *hoppe opp og ned*

  3. Sigurd said

    Det skal komme en til i juleferien. Jeg lover!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: